Det hele begynte da en av våre eiere fikk en forespørsel om å bistå med en befaring nede i Kristiansand sentrum der en kamerat trengte flyttehjelp. Vi hadde i løpet av de siste 15 årene godt og vell, gått med tanken om å starte opp for oss selv, men dagene og årene gikk uten at vi fikk summet oss til å komme i gang. Det ble alltid bare ved tanken og med praten. Som lyn fra klar himmel, som om skjebnen ville oss vel, viste det seg at denne “kameraten” var en representant for en større bedrift. Der hvor vedkommende ønsket oss til denne jobben under forutsetning at vi faktisk startet opp eget firma, dette var plutselig ikke lenger en vennetjeneste. Klokken var rukket å bli 14.30 denne kalde vinter fredagen da vi på tro og ære lovte at dette skulle vi klare å få til. “Kameraten” hadde i klartekst sagt at han måtte ha en bekreftelse innen den påfølgende mandagen seinest klokka 12.00 om vi kom i gang eller ikke. Han hadde overordnede som ønsket svar, hvis ikke det gikk måtte et annet byrå engasjeres fortløpende.

 

Vi innfant oss på første og beste spiseri umiddelbart etter dette, satt oss ned og fikk summet oss litt. Hva var det vi hadde begitt oss ut på?  Vi rekker jo aldri dette. Hva med Brønnøysund registeret? Får vi registrert noe firma i løpet av helga? Vi har jo ikke noe utstyr, flyttebil eller noe som helst. Tankene svirret godt i hodene våres denne fredags ettermiddagen, men et løfte er et løfte så det var ingen tid å miste for dette skulle vi fanken meg klare. Det var jo dette vi hadde drømt om i alle disse årene! 

 

Med tomme hender og så godt som tomme lommebøker så gikk vi i gang. Vi sjekket ut finn.no og andre nettsider i søken etter billig utstyr som vi behøvde. Kjørte land og strand med våres gamle tungpustede Ford ifra 97 for å få tak i det vi trengte. Venner og familie blei satt i sving og arbeidsdagene lå mer eller mindre på 16 til 18 timer i døgnet. Klokken tikket og det begynte i se litt mørkt ut!

Vi hadde klart å skrape sammen nok penger til flytte tepper, traller, kartonger, teip og litt annet små utstyr, men en flyttebil kunne vi bare glemme. Vi hadde jo tross alt ikke satt av noe penger nettopp til akkurat dette. Vi rotet i skapene våre, fant noen gamle nøytrale college gensere og noen arbeidsbukser. De fikk duge for denne anledningen. Skaper og skuffer ble røsket opp i søken etter de sprit tusjene vi visste vi hadde sett ligge der ei gang i tiden og vi begynte å virkelig kjenne på presset og det vi hadde foran oss.

 

Når mandagen endelig kom etter ei ubeskrivelig hektisk helg kunne vi ta opp telefonen og ringe “ kameraten” og bekrefte at vi var i gang. Fordi om det skal nevnes at dette ikke var den fulle og hele sannheten i det øyeblikket. Vi manglet en flyttebil. Å kjøpe en kunne vi bare glemme så vi fikk ta til takke med å leie en. Brønnøysund registeret hadde heller ikke gitt klarsignal enda så vi måtte bare krysse fingrene for at vi fikk gjennomslag. Mot alle odds fikk vi leid oss en flyttebil, dog ikke den største eller beste men godt nok.

En liten opptur blei det riktig nok etter noen dager da mailen om at “ Det Lille Flyttebyrået” endelig var blitt registrert tikket inn på dataen, og vi tillot oss en aldri så liten timeout med påfølgende feiring med hjemmelaget pizza og brus. 

 

Når flyttedagen endelig kom var vi stolte som noen haner. Med innleid flyttebil og alle “ firmaets eiendeler” stilte vi opp hos “ kameraten” klare til kamp. Med en bred samlet erfaring innen flere typer transport visste vi inni oss at dette ville bli en “ lett match”. Det var da virkelig ikke første gangen disse folkene tok i et flyttelass, men litt skummelt var det jo tross alt, for denne ganga sto vi på egne bein. Vi planla hele flytte oppdraget i detalj, steg for steg, stein for stein og oppdraget strakk seg over 3 fulle dager, og vi vokste litt inni oss for hver dag som gikk.

 

Når tredje og siste flyttedagen for “ kameraten” var overstått, tok vi hverandre i hendene og takket hverandre. Vi hadde levert det som vi hadde lovet, vi hadde brukt all våres kompetanse for å gjennomføre oppdraget nærmest så “ mesterlig” som vi kunne få til. Vi visste at vi fortsatt hadde det i oss. Vi hadde jo satt hele slekta i sving på hjemmefronten og barnepass kvoten for enkelte var nok allerede oversteget så til de grader, men gud for et magisk øyeblikk det var!

Flere kunder enn “ kameraten” har det allerede blitt, og hvem denne “kameraten” egentlig er overlater vi til spekulasjonene, men at han var nøkkelen til at kanskje det koseligste flyttebyrået på palmekysten oppsto hersker det ingen tvil om! 

 

Så får vi se da, vi skulle jo “ bare ned å kikke på en jobb” og hvor fremtiden tar oss vet vi jo ikke, ingen kjenner dagen før sola går ned sies det jo…

​

 

- DET LILLE FLYTTEBYRÅET -